Persol
Her forleden dag befant jeg meg på et sykehus. Etter en serie med vonde hendelser stoppet kroppen opp. Jeg ble lam. Det merkelige var at jeg kunne forutse det hele. Sakte og sikkert ble en sunn og frisk kropp , styrt av en sunn og frisk sjel nummen, og tregere. Musklene mine ville ikke adlyde, og hjernen hadde mistet sin makt over det som engang var en enhet. Om solen skinte en morgen og virkeligheten ville ha meg på jobb der jeg kunne bidra til å øke vår BNP, ville ikke kroppen min bevege seg lenger.
I starten gjorde det bare litt vondt, og det var mulig å bekjempe denne forbannelsen som hadde tatt bolig i min kropp. Men etter en kort tid, var jeg plutelig lam, jeg kunne ikke reise meg opp lenger, alle mine tidligere kroppsfunksjoner hadde blitt forminsket ned til det mest nødvendige, som å se, lukte, nyse, blunke, puste og prompe, ikke at jeg merket noe som helst til det, men jeg forstod på menneskene rundt meg hva jeg hadde gjort. Forbannelsen var et faktum. Diagnosen var lam. Det hender i sjeldne tilfeller at mennesket er i stand til å gjøre seg selv lam, ved hjelp av et sterkt sinn, og redselen for å at sterke følelser skal ta kontroll over dets liv. Du kan kalle det et slags selvforsvar.
I takt med kroppen hadde jo såklart hjernen min også tatt en slags pause. Det vil si; den fungerte, jeg kunne sanse og i mange stunder reflektere over hva jeg sanset, men hjernen jobbet saktere, legene mente at den fungerte omtrent på samme nivå som en hjerne liggende på en divan, i en pent innredet kjeller, rusa på opium. Hjernen filtrerte bort så mye informasjon den bare kunne. Men hva former og farger som møtte blikkets fang angår, var sansene sterkere. Detaljer som så ofte distraherer blikket, var filtrert bort. Og det var på den måten jeg møtte min nye venn.
Helt nederst i korridoren, hadde min aller sterkeste sans fått øye på noe vakkert. Dette ble sterkere og sterkere jo nærmere jeg kom. Jeg styrte rullestolen min opp til raskeste hastighet, og som en nål mot en magnet, kræsjet mitt kjøretøy inn i hans. Vi ble begge veldig redde, han skjønte ikke hva jeg mente med det, og det gjorde ikke jeg heller. Han hadde ingen rømningsvei, han var fanget i en smal korridor av en lammet ung mann med hjerne som en opiumsrøyker. Jeg kunne ikke forså hva som var så tiltrekkende med denne mannen. Han var godt over 70 år, om man skulle dømme etter utseende, og han så heller verken vennelig eller snill ut.
De neste par dagene holdt jeg meg til han som en klegg. Hvorhen han skulle dra fulgte jeg etter i samme fart. Maksimum 7 kmt som våre identiske rullestoler var innstilt på. Det skal visstnok være litt raskere enn middels rask gange. Han kunne ikke komme seg unna meg, og var altfor mye mann til å sladre til noen av sykepleierne. Og etterhvert som dagene gikk begynte han å akseptere min eksistens. Han begynte å prate til meg. I starten var det bare små bemerkninger om hva som skjedde rundt oss, slike kommentarer man gjerne sier inni seg når man observerer noe. Men etterhvert som jeg gikk fra å være lam, til å bli nummen, var starten på et vennskap begynt. Jeg kunne plutselig snakke igjen. Legene hadde hele tiden sagt at det kom til å skje, men det var liksom ingen som trodde på det. Ikke at jeg sa så mye fornuftig, eller kunne gjøre meg så veldig godt forstått, kunne jeg ihvertfalle være vennen til Eugene Walter.
Eugene som bare var lam fra hofta og ned, kunne ta meg med på mange spennende ting. Gjerne internett som han brukte mesteparten av tiden vår til. Jeg satt vedsiden av ham mens hans surfet avgårde i verden. Gjerne på ebay, der han søkte opp gamle solbriller av merket Persol. Og det gikk etterhvert opp for meg hva som attraherte meg ved han første gang jeg fikk øye på ham. Det var et gammelt par med solbriller han stadig rullet rundt med. De var sennepsgule med gule glass, og kunne foldes sammen ved et enkelt håndgrep. Eugene hadde verdens største samling av Persol solbriller, og var alltid på jakt etter noen nye.
Det som for meg var verdens fineste solbriller, var for han en eneste lang mimrestund fra en svunnen tid da han var ansiktet utad for Persol, sammen med Marcello Mastroianni, Steve McQueen og senere Don Johnson og Andrew McCarthy på slutten av 80-tallet. Hans stilling som salgssjef tok han med på mange spennende reiser gjennom 60-tallets dekadense, og gav han etterhvert flere små roller i filmer der Persol ble brukt. Fellini brukte konsekvent de gode gamle Italienske klassikerne i samtlige av sine spillefilmer. Briller som en gang i 1917 ble laget av Persol Ratti og solgt til flygere og sportbilister
Nå har den Norsk/Italiensk/Amerikanske Eugene Walter har kommet seg hjem i sin bolig på Skillebekk der han prøver å mimre om det lange livet levd i alle verdens kontinenter. Så om du skulle ha et par Persol briller liggende, eller har mistanke om det, ikke nøl med å ta kontakt. Om du skulle være i tvil, kan du se brillene i blant annet disse titlene;
