Det hele startet for 4, kanskje 6 uker siden, da det lå en beskjed på telefonsvareren min. Jeg kunne ikke se at jeg hadde noe tapt anrop, så det kan virke som om min far har løst koden på hvordan man kan komme direkte på svareren når man ringer. Beskjeden lød som følger; “Morn! Jeg bare tenkte jeg skulle si ifra at jeg blir i Kypros fremover…”.

Og det var all informasjon jeg klarte å ta imot før jeg trykket på “no” knappen. Det har seg sånn at jeg er langt mer en svært ømfintlig for høye lyder, og min far snakker veldig høyt, så det kan være årsaken til at jeg ikke ville høre mer på beskjeden, eller så kan det hende jeg var et sted i en situasjon der det ikke passet seg å høre på beskjeden. Det husker jeg ikke helt. Det jeg husker er at jeg hadde planer om å høre på beskjeden ved en senere anledning. Men når den anledningen endelig kom så hadde telefonsvareren slettet beskjeden.

Så nå kunne det jo hende at jeg har gått glipp av viktig informasjon. Noe jeg tviler på. Jeg visste jo allerede at han var på Kypros, så hva jeg har mottat av informasjon er jo alldeles overfladisk. Det er mer hva mangelen på informasjon dette angår. Og for alt jeg vet, kan beskjeden stoppet rett etter at jeg trykket på “no” knappen, eller den kan bestå av en høylytt stemme som kun snakker om Jan Erik, noe jeg og flere med meg mistenker at er min far sin homofile venn. De har riktignok vært venner fra barneskolen, der min farmor fungerte som en slags mor for Jan Erik. Og det vil på et slags følelsesmessig nivå gjøre det som godt kan være norgeshistoriens beste vennskap om til incest og homofili. Det bedre å la saken ligge.

Jeg har i lengre tid tenkt tilbake på den hvite denim/bomullskjorta fra YSL som jeg så hengende i klesskapet til min far. Det som jeg på den tiden bare betraktet som en vanlig hvit skjorte med et snobbete merkenavn har vokst på meg. I løpet av de 7 siste årene har jeg utviklet evner til å skille ut kvalitet, fin utforming og godt håndtverk fra makkverk hvilken som helst bonde kan produsere.

Jeg har i mange år fått klær fra min far. Han har i sin tidligere alder hatt god smak og brukt mye penger klær. Ettersom han har spist seg tykk og ikke lenger passer noe særlig mer enn jakt-klærne som han hele tiden har fornyet, ligger det mange plagg til meg i hans hjem. Og han er heller ikke gjerrig på trådene sine. Han har gitt bort det meste jeg har spurt han om å få. Bortsett fra noen få plagg.

Feks den gamle tennis-capsen laget av mesh, som han nekter å gi fra seg. Jeg har argumentert saklig mange ganger, men det kan virke som om han har et slags forhold til denne capsen. Jeg kan umulig tenke meg at han har vunnet så mange tennis-matcher med denne på hodet, eller at han har vunnet så mange matcher i det hele tatt. Eller at denne capsen den dag i dag hadde fått plass på hodet hans, eller om den egentlig noen gang har fått plass på hodet hans. Det blir som å prøve å ta pinnen fra en hund, den vet ikke hvorfor den biter rundt pinnen med alle krefter, ei heller hva den har tennene sine rundt, men den nekter å gi den fra seg.

Jeg har kommet over capsen, og antar at den fortsatt ligger på hattehylla sammen med en jaktlua, skihanskene, skilua, den greske fiskerhatten, som jeg også har planer om å eie en dag, en vanlig sherlock-hatt og noen flasker med akevitt og whiskey av ymse slag. Hva de flaskene gjør på hattehylla har jeg enda ikke fått noe svar på. Om jeg ikke tar helt feil så står de samme flaskene i barskapet, men nå har ikke jeg sett så nøye på verken flaskene i barskapet eller på hattehylla, så det kan hende at disse to fraksjonene er av helt forskjellig art. Hvilket ikke rettferdiggjør deres plassering, som for en hvem som helst som skal ha noe med hattehylla å gjøre kan virke skremmende.

Jeg har helt siden beskjeden på telefonsvareren min, lurt på hvor lenge huset vil stå tomt. Slik at jeg kan kjøre opp, hente nøkkelen som sikkert ligger på det samme stedet som det gjorde for 7 år siden, låse meg inn i huset på lovlig vis og hente den flotte YSL skjorta som antaglivis henger på akkurat samme sted som den gjorde forrige gang jeg var der. Ikke at jeg ikke tror at jeg ville fått den om jeg spurte. Men jeg vil ikke ta noen sjanser, det er godt mulig han har det samme forholdet til skjorta som han har til tennis-capsen. Og jeg er ikke i posisjon til å ta noen sjanser. Dessuten er det alltid spennende å snoke rundt i gamle saker, noe jeg heller ikke hadde fått lov til om han skulle være hjemme.

Så jeg ble rimelig lettet da jeg snakket med farmor i sted, hun fortalte meg at pappa skulle være i Kypros i enda 2 mnd, noe hun kalte Tyrkia, men det spiller ingen rolle, hun gjorde seg forstått. Og straks etter at jeg har brukt min kvalitetstid sammen med farmor i morgen, skal jeg gjøre noe mange vil omtale som et innbrudd. Og skjorta skal bli min.

Her forleden dag befant jeg meg på et sykehus. Etter en serie med vonde hendelser stoppet kroppen opp. Jeg ble lam. Det merkelige var at jeg kunne forutse det hele. Sakte og sikkert ble en sunn og frisk kropp , styrt av en sunn og frisk sjel nummen, og tregere. Musklene mine ville ikke adlyde, og hjernen hadde mistet sin makt over det som engang var en enhet. Om solen skinte en morgen og virkeligheten ville ha meg på jobb der jeg kunne bidra til å øke vår BNP, ville ikke kroppen min bevege seg lenger.

I starten gjorde det bare litt vondt, og det var mulig å bekjempe denne forbannelsen som hadde tatt bolig i min kropp. Men etter en kort tid, var jeg plutelig lam, jeg kunne ikke reise meg opp lenger, alle mine tidligere kroppsfunksjoner hadde blitt forminsket ned til det mest nødvendige, som å se, lukte, nyse, blunke, puste og prompe, ikke at jeg merket noe som helst til det, men jeg forstod på menneskene rundt meg hva jeg hadde gjort. Forbannelsen var et faktum. Diagnosen var lam. Det hender i sjeldne tilfeller at mennesket er i stand til å gjøre seg selv lam, ved hjelp av et sterkt sinn, og redselen for å at sterke følelser skal ta kontroll over dets liv. Du kan kalle det et slags selvforsvar.

I takt med kroppen hadde jo såklart hjernen min også tatt en slags pause. Det vil si; den fungerte, jeg kunne sanse og i mange stunder reflektere over hva jeg sanset, men hjernen jobbet saktere, legene mente at den fungerte omtrent på samme nivå som en hjerne liggende på en divan, i en pent innredet kjeller, rusa på opium. Hjernen filtrerte bort så mye informasjon den bare kunne. Men hva former og farger som møtte blikkets fang angår, var sansene sterkere. Detaljer som så ofte distraherer blikket, var filtrert bort. Og det var på den måten jeg møtte min nye venn.

Helt nederst i korridoren, hadde min aller sterkeste sans fått øye på noe vakkert. Dette ble sterkere og sterkere jo nærmere jeg kom. Jeg styrte rullestolen min opp til raskeste hastighet, og som en nål mot en magnet, kræsjet mitt kjøretøy inn i hans. Vi ble begge veldig redde, han skjønte ikke hva jeg mente med det, og det gjorde ikke jeg heller. Han hadde ingen rømningsvei, han var fanget i en smal korridor av en lammet ung mann med hjerne som en opiumsrøyker. Jeg kunne ikke forså hva som var så tiltrekkende med denne mannen. Han var godt over 70 år, om man skulle dømme etter utseende, og han så heller verken vennelig eller snill ut.

De neste par dagene holdt jeg meg til han som en klegg. Hvorhen han skulle dra fulgte jeg etter i samme fart. Maksimum 7 kmt som våre identiske rullestoler var innstilt på. Det skal visstnok være litt raskere enn middels rask gange. Han kunne ikke komme seg unna meg, og var altfor mye mann til å sladre til noen av sykepleierne. Og etterhvert som dagene gikk begynte han å akseptere min eksistens. Han begynte å prate til meg. I starten var det bare små bemerkninger om hva som skjedde rundt oss, slike kommentarer man gjerne sier inni seg når man observerer noe. Men etterhvert som jeg gikk fra å være lam, til å bli nummen, var starten på et vennskap begynt. Jeg kunne plutselig snakke igjen. Legene hadde hele tiden sagt at det kom til å skje, men det var liksom ingen som trodde på det. Ikke at jeg sa så mye fornuftig, eller kunne gjøre meg så veldig godt forstått, kunne jeg ihvertfalle være vennen til Eugene Walter.

Eugene som bare var lam fra hofta og ned, kunne ta meg med på mange spennende ting. Gjerne internett som han brukte mesteparten av tiden vår til. Jeg satt vedsiden av ham mens hans surfet avgårde i verden. Gjerne på ebay, der han søkte opp gamle solbriller av merket Persol. Og det gikk etterhvert opp for meg hva som attraherte meg ved han første gang jeg fikk øye på ham. Det var et gammelt par med solbriller han stadig rullet rundt med. De var sennepsgule med gule glass, og kunne foldes sammen ved et enkelt håndgrep. Eugene hadde verdens største samling av Persol solbriller, og var alltid på jakt etter noen nye.

Det som for meg var verdens fineste solbriller, var for han en eneste lang mimrestund fra en svunnen tid da han var ansiktet utad for Persol, sammen med Marcello Mastroianni, Steve McQueen og senere Don Johnson og Andrew McCarthy på slutten av 80-tallet. Hans stilling som salgssjef tok han med på mange spennende reiser gjennom 60-tallets dekadense, og gav han etterhvert flere små roller i filmer der Persol ble brukt. Fellini brukte konsekvent de gode gamle Italienske klassikerne i samtlige av sine spillefilmer. Briller som en gang i 1917 ble laget av Persol Ratti og solgt til flygere og sportbilister

Nå har den Norsk/Italiensk/Amerikanske Eugene Walter har kommet seg hjem i sin bolig på Skillebekk der han prøver å mimre om det lange livet levd i alle verdens kontinenter. Så om du skulle ha et par Persol briller liggende, eller har mistanke om det, ikke nøl med å ta kontakt. Om du skulle være i tvil, kan du se brillene i blant annet disse titlene;

less than zero

miami vice

8½

dolce vita

The Grande Bouffe

Casanova `70

Bullitt